I innlegget «Ikke et spørsmål om moral, men om god behandling» i Dag og Tid 20. september hevder Marit Hermansen, sjeflege i Nav, at «det spiller ikke så stor rolle hva som er årsaken til at man opplever lettere psykiske lidelser. Enten årsaken er korona eller noe annet, vil svært mange tjene helsemessig på å være i tilpasset aktivitet og arbeid.»
Dette er feil.
Litt bakgrunn: Sykefraværet har økt i flere diagnosekoder sammenlignet med 2019. Navs sykefraværsregister har ingen kode for senfølger av covid-19, dermed er personer med senfølger spredt over flere koder basert på symptomer. Senfølger av covid-19 kan påvirke nesten alle organsystemer, inkludert hjernen. De største økningene tilhører kodene A04 (utmattelse), P02 (psykisk ubalanse situasjonsbetinget) og P29 (psykiske symptomer/plager). Utmattelse har en tydelig tilknytning til senfølger av covid-19, likevel fokuserer narrativet kun på «lettere psykiske lidelser» (P02 og P29). Nav-forskerne Moberg og Kabashi har funnet at sykefravær på grunn av akutt covid-19 var assosiert med 25 % og 18 % høyere sykefravær for henholdsvis P02 og P29 i løpet av de påfølgende 12 ukene.
Ifølge WHO gir 1 av 10 koronainfeksjoner senfølger, og studier anslår at vaksiner kun er ca. 50 % effektive i å forebygge disse. Med dagens «fri smitte»-strategi har Norge hatt 5 millioner infeksjoner hvert år siden 2022. Ut fra dette kan vi forvente ca. 250 000 nye tilfeller med senfølger hvert år – også i 2024 og 2025. Den tyske helseministeren prof. Lauterbach uttalte den 17. september 2024: «Senfølger av covid-19 er ikke borte, og de vil ikke forsvinne. Det finnes ofte ingen kur for de som er rammet – og antallet rammede vokser.»
Det er gode bevis for at en stor del av økningen i sykefraværet skyldes senfølger av covid-19.
Nå til Hermansens sak: God behandling må tilpasses sykdommens årsak. Dersom en person er utbrent på grunn av livs- eller arbeidsforhold, kan aktivitet hjelpe. Men hvis noen feildiagnostiseres som utbrent, mens de faktisk lider av senfølger av covid-19, kan aktivitet uten tilstrekkelig hensyn til anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/symptomforverring (PEM) potensielt være skadelig.
Vi bør forebygge sykdom, ikke bare behandle den. Dersom økningen i sykefravær skyldes senfølger av covid-19, må vi forebygge covid-19. Dette kan gjøres ved å forbedre ventilasjon, øke luftrensing og anbefale bruk av FFP2-åndedrettsvern i offentlige rom når det er mye smitte. Disse tiltakene er effektive og påvirker ikke dagliglivet nevneverdig. Vi kan redusere selve problemet, og folk kan slippe å bli syke – det vi mangler, er vilje.
Til slutt handler det om ansvar. Siden 2022 har landet, under Arbeiderpartiet og Senterpartiets regjering, ført en «fri smitte»-politikk uten en risikovurdering av senfølger av covid-19. Rundt 250 000 nye nordmenn er rammet av senfølger hvert år. Helseminister Vestre har videreført denne linjen, uten å ha evaluert konsekvensene med hensyn til senfølger, og har i stedet lagt skylden for det økte sykefraværet på at «pandemien har ført til at vi har litt annen atferd» (God morgen Norge, 17. september).
Samtidig har regjeringens store kutt i FHIs budsjett i 2023, som førte til nedleggelsen av FHIs fagmiljø for inneklima, svekket Norges evne til å lage lover om tekniske krav til inneklima/byggverk som kan beskytte oss mot luftbårne virus som korona. Dette er et svik mot folkehelsa og en interessekonflikt for regjeringen – å anerkjenne senfølger som et samfunnsproblem ville rette oppmerksomheten mot «fri smitte»-politikken og de ressursene som regjeringen har fjernet.
Dersom økningen i sykefravær skyldes senfølger av covid-19, må dette tvinge regjeringen til å stå til ansvar for sin post-pandemiske håndtering og de påfølgende helsemessige og økonomiske konsekvensene.
Så ja, årsaken spiller en stor rolle.
Richard Aubrey White har ein doktorgrad i biostatistikk frå Harvard University. Han er forskar ved FHI, men uttalar seg ikkje på vegner av instituttet.
English
This is a translation of the original Norwegian op-ed, and discrepancies may exist.
Prevent COVID-19, Prevent Sick Leave
In the article “Not a Question of Morality, but of Good Treatment” in Dag og Tid on September 20, Marit Hermansen, Chief Medical Officer at NAV, claims that “the cause of mild mental health issues doesn’t play a large role. Whether the cause is COVID-19 or something else, many will benefit health-wise from being in adapted activity and work.”
This is incorrect.
A bit of background: Sick leave has increased in several diagnostic codes compared to 2019. NAV’s sick leave registry has no code for Long COVID, meaning that people with Long COVID are spread across several codes based on symptoms. Long COVID can affect nearly all organ systems, including the brain. The largest increases are in the codes A04 (fatigue), P02 (acute stress reaction), and P29 (psychological symptom/complaint other). Fatigue is clearly linked to Long COVID, yet the narrative focuses only on “mild mental health issues” (P02 and P29). NAV researchers Moberg and Kabashi found that sick leave due to acute COVID-19 was associated with 25% and 18% higher sick leave for P02 and P29, respectively, in the following 12 weeks.
According to the WHO, 1 in 10 COVID-19 infections lead to Long COVID, and studies estimate that vaccines are only about 50 % effective in preventing it. With the current “mass infection” strategy, Norway has had 5 million COVID-19 infections every year since 2022. Based on this, we can expect around 250,000 new cases of Long COVID each year — including in 2024 and 2025. The German Health Minister, Professor Lauterbach stated on September 17, 2024: “Long COVID is not gone, and it will not disappear. There is often no cure for those affected — and the number of those affected is growing.”
There is strong evidence that a large part of the increase in sick leave is due to Long COVID.
Now, to Hermansen’s point: Good treatment must be adapted to the cause of the illness. If a person is burned out due to life or work circumstances, activity can help. But if someone is misdiagnosed as burned out, when they are actually suffering from Long COVID, then activity without adequate consideration of post-exertional malaise (PEM) can potentially be harmful.
We should prevent illness, not just treatment. If the increase in sick leave is due to Long COVID, then we must prevent COVID-19. This can be done by improving ventilation, using air purifiers, and recommending the use of FFP2 respirators in public spaces when there is high transmission. These protective measures are effective and do not significantly affect daily life. We can reduce the problem itself, and people can avoid getting sick — what we lack is the will to do so.
In the end, it’s about culpability. Since 2022, the country, under the Labour Party and Centre Party government, has pursed a “mass infection” strategy, without a risk assessment of Long COVID. Around 250,000 new Norwegians are affected by Long COVID every year. Health Minister Vestre has continued this policy, without evaluating the consequences regarding Long COVID, and has instead blamed the increased sick leave on “the pandemic [causing] us to behave a little differently” (Good Morning Norway, September 17).
At the same time, the government’s significant cuts to the Norwegian Insitute of Public Health’s budget in 2023, which led to the closure of the center for indoor air quality, have weakened Norway’s ability to legislate technical requirements for indoor air quality that can protect us against airborne viruses like SARS-CoV-2 (the virus that causes COVID-19). This is a betrayal of public health and a conflict of interest for the government — acknowledging Long COVID as a societal problem would draw attention to the “mass infection” strategy and the resources the government has removed.
If the increase in sick leave is due to Long COVID, then the government must be forced to take responsibility for its post-pandemic management and the subsequent health and economic consequences.
So yes, the cause does play a large role.
Richard Aubrey White holds a PhD in biostatistics from Harvard University. He is a researcher at the Norwegian Institute of Public Health, but does not speak on behalf of the institute.